Hacksaw Ridge Anmeldelse
Den fascinasjonen brøler gjennom «Braveheart» fra 1995 og i den bloddryppende filmen om historiens viktigste offerlam, «The Passion of the Christ» fra 2004. Fortellinger om mennesker som kan forstås som martyrer, om sår og skader som tegn på å være utvalgt og oppofrende, synes å appellere til den konservative katolikken Gibson. For denne anmelder føles det mest ubekvemt å se alle lammene han ivrig og andaktsfullt leier mot slakterhuset, nærmere bestemt skrenten Hacksaw Ridge, som måtte forseres som en del av det blodige slaget om Okinawa i 1945. Virkelig historie Men først og fremst forteller «Hacksaw Ridge» den oppsiktsvekkende virkelige historien om Desmond Doss (Andrew Garfield). Doss var adventist og pasifist, men insisterte på å være med ved fronten som sanitetsarbeider, samtidig som han insisterte like hardt på at han aldri skulle ta i et våpen. Dette fikk han til, til offiserenes og medsoldatenes frustrasjon - en frustrasjon som gikk over i beundring da Doss insisterte på å bli værende i ingenmannsland etter at troppen hans hadde gjort retrett, hente sårede og fire dem ned skrenten til trygghet.
Anmeldelse: «Hacksaw Ridge», regi Mel Gibson (DN+) | DN
Forut for utgivelsen av Hacksaw Ridge 4. november, les anmeldelser av filmen nedenfor. Owen Gleiberman ( Variety) "Det fordyper deg i krigens voldelige galskap - og samtidig forankrer det dramaet i den upåklagelige tapperheten til en mann som av egen nåde nekter å ha noe med krig å gjøre. Du kan hevde at Gibson, som filmskaper, har sin blodige kake og spiser den også, men den mindre kyniske (og mer nøyaktige) måten å si det ut kan være at Hacksaw Ridge er et avskjedelsesritual. Filmen står på egen hånd (hvis du aldri hadde hørt om Mel Gibson, ville den fungere helt fint), men det er ikke noe poeng i å benekte at den også fungerer på nivå med Gibsonian optikk - at den snakker, på noen politisk-metaforisk nivå, til problemene som har definert ham, og at han nå gir et bud om å gå over. " Alonso Duralde ( The Wrap) "… sammen med redaktøren John Gilbert ( The Bank Job) og kinematografen Simon Duggan ( Warcraft), har Gibson laget noen av de mest imponerende opptakene i krigstidene i nyere minne.
Men som krevde å få gjøre det som sanitetssoldat, uten rifle på ryggen, av samvittighetsårsaker. Les også: Gervais i ny klinsj med Mel Gibson Denne overbevisningen gjorde ham ikke populær på brakka, stappet full av macho stereotyper, ei heller hos den sinte sersjanten Howell (spilt av Vince Vaughn i en slags parodi på en sint sersjant). Men Doss vant frem til slutt. Hvorpå «Hacksaw Ridge» utvikler seg til et nokså streit krigshelteepos. Om enn et helt usedvanlig voldelig ett. Andrew «Spider-Man» Garfield har et naivt uttrykk i ansiktet som passer en bondetamp fra Virginia, oppvokst med en far som ble alkoholisert (og voldelig! ) som følge av den forrige store krigen. Filmens første time består, i likhet med dens siste kvarter, av tynne klisjeer. Doss' kjærlighetsforhold til sykepleieren Dorothy (Palmer) føles naivt og melodramatisk. Historien er full av religiøs patos. Les også: Mel Gibson vil lage vikingfilm på gammelnorsk Det er først når helvete bryter løs, over en fjellvegg i Okinawa i Japan, at Gibson gnistrer til liv.
De lager en ekte arkitektur til dette helvete landskapet; uansett hvor kaotisk saksgangen er, vet vi alltid hvor alle er i forhold til alle andre, og pauser blir satt inn i handlingen for ikke å bli for mye å ta. (Men husk, folkens, dette er en film om pasifisme. ) " Andrew Pulver ( The Guardian) "Og så avstøtende en figur som mange fremdeles kan finne Gibson, må jeg rapportere at han absolutt slo Hacksaw Ridge ut av parken. Det skyldes hovedsakelig filmens ekstraordinære andre halvdel … Gibsons gave som regissør har alltid vært den koruscerende skildringen av voldelig kamp, og gir den viscera-knotting energien fra en kuttfilm til den konvensjonelle matrisen til den nøkterne krigsfilmen. Det er ikke mulig å si om Hacksaw Ridge inneholder de mest voldelige eller grusomme kampscenene som noensinne er filmet, men la oss bare si at det ligner Paul Verhoeven's Starship Troopers uten noen av satiren eller publikumskvinklingene. " David Rooney ( Hollywood Reporter) Ti år har gått sammen med mye ubehagelig tabloid-granskning siden Mel Gibsons siste film som regissør, Apocalypto.
- Femteklassingene på Bønes skole er best i regning på nasjonale prøver
- Hvor mye protein er det gjennomsnittlig i 1 egg?
- Spill protection
- Hacksaw ridge anmeldelser
- Hacksaw ridge anmeldelse 10
- Anmeldelse: «Hacksaw Ridge», regi Mel Gibson (DN+) | DN
Den beste birollen på hjemmebane spilles av Hugo Weaving som Desmonds far, en tragisk skikkelse som sliter med skyldfølelse fordi han overlevde, mens kameratene døde i den forrige verdenskrigen. Han er påført varige mentale skader, men oppnår en slags forsoning gjennom sønnens kamp. Anmeldelse: A Monster Calls er en monsterfilm som temmes i siste akt Når Desmond verver seg, er hans første hinder den strenge sersjanten Howell (Vince Vaughn). Han introduseres på nøyaktig samme måte som sersjant Hartman (R. Lee Ermey) i Stanley Kubricks Full Metal Jacket, nemlig som kjeftesmelle som finner på kallenavn til sine soldater. Selv om Vaughn gjør en brukbar innsats, taper han akkurat den sammenligningen med god margin. Resten av persongalleriet består først og fremst av medsoldatene, som for så vidt er en fin samling av ulike personligheter, men de får ikke tid og rom til å feste seg skikkelig. Når noen dør, hvilket skjer forholdsvis ofte i filmens siste del, vekker det ingen store emosjonelle reaksjoner, annet enn vemmelse over voldsomhetene de utsettes for.
Du vil høre ordet "comeback" mye med henvisning til Mel Gibson og hans siste regiearbeid, Hacksaw Ridge. Filmen fra andre verdenskrig hadde premiere på filmfestivalen i Venezia i helgen og markerer Gibsons retur til den filmatiske roret siden 2006's Apocalypto. Han har holdt seg under radaren siden den gang - ikke på grunn av harde anmeldelser, men på grunn av en antisemittisk lønnsomhet som fremdeles styrker karrieren. Nå går han fremover med en potensiell prisutvikler som varityskritikeren Owen Gleiberman kalte "en forsoningshandling. " Andrew Garfield er hovedrollen som Desmond Doss, en pasifist som verve seg til hæren, men nekter å bære et våpen. Han løper selv forsvarsløst inn i slaget ved Okinawa, en av krigens blodigste slag, og redder 75 medsoldater. Doss blir senere den første samvittighetsfulle motstanderen som mottok Kongressens æresmedalje. Til tross for karakterens tro, er Hacksaw Ridge en blodig affære, som ikke er noe nytt for Gibsons arbeidskropp. Teresa Palmer, Sam Worthington, Hugo Weaving, Luke Bracey og Vince Vaughn er blant rollebesetningene som jobber for et manus av Andrew Knight ( The Water Diviner) og Robert Schenkkan (HBOs All the Way).
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon FILM: Dette er krig som porno. «Hacksaw Ridge», et actiondrama fra stillehavsfronten under 2. verdenskrig som også er Mel Gibsons comeback som regissør, skal liksom vise frem krigens i all sin gru, men ender med å vise den frem i all sin blodpumpende glede. Av spilletiden på to timer er den siste et stykke orgasmisk voldsvellyst. Her er kjærlige nærbilder av avrevne lemmer, blodsprøyter og brennende kropper i sakte film, tusen korte plaskelyder fra kuler som entrer kropper, for sikkerhets skyld skrudd opp over alt annet på soundtracket. Action, krigsfilm, drama Skuespillere: Andrew Garfield, Teresa Palmer, Vince Vaughn, Hugo Weaving. Premieredato: 9. desember 2016 Se alle anmeldelser Fascinert av lidelse Det føles intenst spekulativt, selv om det kanskje ikke egentlig er det, eller i alle fall ikke bare det. Om Mel Gibson har et gjennomgangstema som filmskaper, må det være nettopp den åndeløse opptattheten av lidelse, og for de som blir utsatt for tortur og uutholdelige smerter på grunn av en høyere hensikt.
Desmond Doss (Andrew Garfield) irettesettes av sersjant Howell (Vince Vaughn) i Hacksaw Ridge. (Foto: SF Studios) Brutale virkemidler Hacksaw Ridge har et antivoldsbudskap som ironisk nok nærmest drukner i filmvold. Man kan undre seg over at en regissør som vil skildre pasifisme nærmest velter seg i blod, kroppsdeler og innvoller. Mel Gibson har imidlertid alltid brukt brutale virkemidler i sine filmer, som i Braveheart, The Passion of the Christ og Apocalypto. Når han nå skildrer brutal krigføring med geværer, granater og bajonetter, gjør han det uten å tilsløre hvilken effekt dette kan ha på menneskekroppen. Hacksaw Ridge viser en råskap uten like, og kan være hard kost for kinogjengere som ikke er vant til det, men er medrivende og visuell krigshorror av beste sort, hvis det er lov å si. Anmeldelse: Skrekkdramaet Shelley virker som en uferdig historie Hacksaw Ridge er et sterkt comeback fra Mel Gibson. Manuset er riktignok signert Robert Schenkkan og Andrew Knight, som selvsagt skal ha sin del av æren, men dette føles likevel som en ren Gibson-film.
Tilbake i salen med Hacksaw Ridge, beviser han seg nok en muskuløs historieforteller som vet nøyaktig hvordan man løfter en puls, øker følelser og bygger intensitet til eksplosive topper. Temaer med mot, patriotisme, tro og urokkelig etterlevelse av personlig tro har vært en konstant gjennom Gibsons instruksjonsprosjekter, og det samme har en fascinasjon for blodsutgytelse og storhet. Disse egenskapene tjener denne mektige sanne heltenes historie uten vold ekstremt godt, og overvinner de sporadiske klisjefylte kampfilm-tropene for å gi et rørende drama. Nancy Tartaglione ( frist) "Kampscenene bærer Gibsons signatur og er friske, (veldig) vakre og flotte opptog (selv klokken 08:30 om morgenen på en søndag). De er også anspente og bevegelige - spesielt da Doss oppsøker mennene som fremdeles puster midt i blodbadet, mens de også prøver å unngå fiendens ild. Senere ble han den første samvittighetsfulle innvending tildelt Kongressens æresmedalje. Doss 'pasifisme kontrast til voldsscenene og volden i kampscenene, sammen med temaene for innløsning, former seg til å være et snakkende punkt her i Venezia. "
Soldatene er alle miksturer av eplekjekk-men-god-på-bunnen, i litt ulikt blandingsforhold, og sentimentaliteten som uunngåelig siver inn gir alt blodet en emmen smak av sukker. Krig er vondt og vanskelig. Mel Gibson gjør den vond og banal. Lyst til å diskutere? Lik Dagbladet på Facebook Kultur